Bilder fra høring i Stortingets 22. juli-komité (18. januar 2012)

Med digitale kameraer tar vi alle sammen veldig, veldig mange flere bilder enn før. Samtidig slettes nok også mange eksponeringer som forsvinner for ettertiden. Er det bra eller dårlig?

Den tradisjonelle filmrullen kan nok allerede kalles en sær etterlevning etter en forgangen tid. Noe som svært få av oss bruker, og som få egentlig savner. For med digitale bilder er vi løsrevet fra kostnader knyttet til å trykke på utløseren.

Likevel kan vi ha mistet noe ved å gå over fra filmruller og papirkopier til bildesensor og minnebrikker.

Det er blitt veldig enkelt å bare sjekke skjermen bakpå kameraet. For så å slette de bildene der vi følte at vi ikke traff helt midt i blinken.

Et ganske så kjent bilde av Che Guevara med sin sigar sett i sammenheng med alle de andre bildene som ble tatt den dagen.

Da jeg besøkte New York tidligere i år besøkte jeg et fotogalleri som stilte ut noen veldig spesielle etterlatenskaper etter kjente fotografer.

Utstillingen viste utdrag fra Magnum Contact Sheets. En samling av kontaktkopier fra kjente fotografer tilknyttet fotokollektivet Magnum som det er laget bok basert på. Les mer hos BBC.

Bak glasset i ulike montere kunne man se  kontaktkopier av hele filmremser. Midt i en rekke med bilder dukket gjerne et veldig kjent motiv opp omringet av røde eller gule streker.

Da kan man for eksempel se historien rundt et berømt bilde av Che Guevara minutt for minutt. Og i tillegg hvilke bilder som ble valgt bort av fotografen og bildebyrået den gangen.

Hele filmremsen er der og ingenting er slettet. En unik dokumentasjon.

22. juli rått

Det samme kan gjøres den dag i dag hvis man ikke sletter bildene som kom mellom blinkskuddene. Også i dag kan slike bilder være viktige.

Fotografen Fredrik Naumann var på plass i Regjeringskvartalet kort tid etter bombeeksplosjonen den 22. juli. Ved å ta vare på alle bildene han tok den dagen sitter han igjen med en omfattende dokumentasjon av det som skjedde og reaksjonene på terrorangrepet.

Litt på samme måte som Magnum-fotografene har gitt innsyn i sine kontaktkopiark har Naumann valgt å publisere alle bildene i sin helhet, uredigert.

Les hans bloggpost om det her: July 22 RAW

Selv om Naumann har publisert alle bildene ser vi ikke hvilke vurderinger som ble gjort da han valgte ut de bildene han sendte videre til aviser og andre for publisering.

 Stjerner og farger viser vei

Da jeg leste om Magnum Contact Sheets første gang hos BBC kom jeg til å tenke på at de røde eller gule strekene rundt de bedre bildene, som fotografene brukte den gangen, fortsatt finnes i den digitale verdenen.

Markeringene som viser noe om fotografens tanker om egne bilder finnes i dag i egenskap av metadata.

Metadata i denne sammenhengen er da informasjon som er lagt på bildene i form av stjerner for rangering, fargekoder for tematisering eller stikkord og tekst for å finne fram.

Langt fra alle som tar bilder med digitale kameraer legger på slik metadata, men mange av de profesjonelle fotografene og bildebyråene gjør det.

Her er et eksempel på rangerte bilder i mitt bildearkiv. Statsråd Rigmor Aasrud i det hun besøker et skadet Regjeringskvartal med pressen på slep.

Selv bruker jeg stjerner for å sortere og rangere meg ned til de beste bildene som etter hvert brukes i en aller annen sammenheng.

I et system der bilder kan få alt fra én til fem stjerner rangerer jeg det store antallet bilder jeg tar. Ingen bilder får fem stjerner ved første gjennomtitt. Fra et minnekort med hundre bilder får kanskje ti fire stjerner (****). Deretter sees disse gjennom én gang til, og ett eller to blir plukket ut som blinkskudd.

Ikke sjelden får ganske mange av bildene én eller to stjerner – bilder som er direkte bomskudd eller som ikke egner seg noe særlig til bruk.

Jeg tar likevel i utgangspunktet vare på alle sammen.

Dette skyldtes ikke i utgangspunktet tanker om at man for ettertiden skulle kunne se hele historien, eller gå meg etter i sømmene som fotograf. Det startet vel egentlig bare fordi jeg hadde god nok plass på harddisken, og hadde hatt erfaring med at bomskudd også kunne brukes til morsomme eksperimenter i Photoshop.

Etter å ha lest om kontaktkopiene fra Magnum ser jeg likevel at det er en ekstra verdi i å ikke slette for mange bilder.

Sletter du mange av bildene som ikke helt var et blinkskudd? Legg gjerne igjen en kommentar :)

Kortleser fortsatt i drift - R4, Regjeringskvartalet 11. oktober 2011

Dermed er det kanskje like greit å starte på med blanke ark og fargestifter til (eller for min del speilreflekskamera).

Jeg hadde backup, men den virker å være korrupt på et vis. Ved gjenoppretting klarer jeg å finne mye innhold, men det krasjer med mer moderne temaer for WordPress virker det som.

Satser på å legge inn mer innhold når jeg har tid til det.